18. jul, 2017

Sårene i fjeset har begynt å gro! - mens mannen sover. Siste oppdatering fra superbloggeren Katrine,

Ja, da var han hjemme igjen da. Og jeg trodde at tiden som superblogger og kjendis var over. Kjente det var litt godt også, for jeg begynte å gå tom for morsomheter, og hadde lyst å gi meg på topp - som en skikkelig idrettsstjerne. Men slik ble det altså ikke.

En venninne av meg sa en gang at til meg at det var dårlig gjort av meg å ikke fortelle hvor vondt det var i tiden ETTER en fødsel. Det var heller ingen som sa til meg at tiden ETTER at mannen har besteget et fjell er ensom og slitsom. Det er som å få enda et barn inn i alenemortilværelsen min. Her må jeg kanskje forklare litt. Vi hentet han på Flesland, og han var våken, til og med i bilen hjem holdt han seg våken. Med sprukken leppe, sår i fjeset, skjegg overalt og hender som har sett bedre tider var vi jenter godt fornøyde med å få han hjem. Disse sårene skyldes kulde.  Det hadde visst kommet ned i minus 40 effektive noen netter, som tar på både hud og hender. Den rødlige skjeggparykken som dekket store deler av fjeset hans hadde beskyttet godt mot både sol og kulde. I solsteken kunne det bli opp til 30 plussgrader, spesielt inne i teltene. Da er det ikke vanskelig å skjønne at det blir vanskelig å kle seg etter været.

Poenget: Cato har ikke gjort mye annet enn å sove og spise siden han kom hjem. Han ankom som kjent lørdag, sov fra 18 til 11 dagen etter. Det er slik som med trøtte barn på lørdagskvelden som sovner på sofaen (mens yngstejenta lå oppå han og spilte på sin ipad) og man må følge i seng litt senere. Dagen etter innhentet jeg profesjonell underholdning, noen venner, som klarte å holde han våken til 23. Imponerende.

Turen har vi fått informasjon om i bruddstykker. Han måtte kjøre bil noen timer i går, på vår ferd til det blide sørland. Da fortalte han om temperatursvingninger, kuldeskader og den harde sisteetappen mot toppen, hvor de hadde måtte gå noen dager tidligere enn først planlagt. Det hadde visst vært greit å henge noen dager ekstra på den høyden for å sikre at alle tålte den tynne luften mot toppen. Her snakker vi hjerne og lungeødem, men det får de som er mest interessert google selv.  

Men slik ble det altså ikke, pga et værvindu, som ikke skulle vare så lenge. De hadde ikke nok mat lagret der oppe på 5200 moh, til å vente på et eventuelt nytt “vindu” (som fjellblogger og du som følger så blir vi stadige bedre på sånne fjelluttrykk...vi kommer til å høres ut som profesjonelle om vi tar de i bruk i sosiale sammenhenger). Dette såkalte værvinduet var ikke optimalt, men de vurderte det som godt nok, og eneste mulighet for å forsøke seg på å nå toppen. White-out er et nytt ord jeg har lært meg, da blir det helt hvitt rundt deg av snø, og man skjønner selv at det da blir vanskelig å se hvor man skal gå. Som en liten snøstorm, med sidelengsflyvende snø pga vind. Store mengder snø gjorde at første etappe av denne siste etappen tok fem timer, mot normalt to. Det er plassert noen kroker på de mest farlige stedene på ferden mot toppen, som man kan klikke seg inn på for å unngå å falle utfor høyder man bare kan tenkte seg. Det synes jeg er omtenksomt av amerikanerne. Disse krokene var dekket med snø og det var en kraftanstrengelse og grave frem en etter en i over femtusen meters høyde. Man blir visst litt ekstra sliten av å arbeide der oppe i høyden. Han sier det er som å puste gjennom et tynt sugerør mens man jobber, for de som har prøvd det. Både isøks og tuppen av stegjern var i bruk på vei oppover. Dette “glemte” han å si så mye om før han reiste. Lite visste jeg at han skulle henge og dingle i fjellveggen fra tuppen av skoen.

Han fortalte også at de bar med seg all avføringen til alle i gruppen hele veien. De gravde ned noen kasser med drit (bokstavelig talt) på vei opp, som de gravde opp igjen på veien ned. Når de kom helt ned igjen og bæsjen hadde vært med på helikoptertur og det hele fikk han et flott flagg i premie for å ha tatt vare på så mye bæsj. Andre som går til toppen av Denali gjør det på andre måter (sikkert ikke alle, om noen skulle føle seg truffet), de bare slenger det ned i dype bresprekker. For meg høres jo det ut som en kjempe løsning. De der bresprekkene har jeg hørt kan bli opp til flere hundre meter dype. Så lenge man ikke faller ned i en selv, så må jo det være kjempe greier. Men det viser seg at det blir forurensing av det, i form av e coli i drikkevann lengre nede i dalene. Det er jo uheldig.

Våre venner som bor på det blide sørland stod klar da vi ankom Arendal i går. Klem og Cremante i døren. Cato holdt ut en liten time, før han ble beordret i seng. Han skulle passe på barna i bassenget (ja de der vennene våre har faktisk basseng i hagen), og vi tok Cato i å duppe på vakt. Hvem skulle tro at man utviklet utmattelsessyndrom etter å ha besteget nordamerikas høyeste fjell.

Ja det var visst et krevende fjell og klatre, men mye snø og mye vær. Det var lange dager med tung bagasje. Ikke noen hvilken som helst topptur dette :-) Av cirka 1200 klatrere var det ca 800 som aldri så snurten til toppen av Denali. Denali er visst ikke for hvem som helst. Cato kunne fortelle om frostbites  og amputeringer (frostbites er visst at fingrene vokser/væsker seg, pga forfrysning,og hovner opp - og noen ganger må de kutte med nærmeste synlige ledd. For oss andre vanlig folk, så høres det helt sinnsykt ut å utsette seg for dette frivillig.

Han kunne også fortelle ungene og meg om fantastiske inntrykk på toppen, man kunne se krummingen av jordkloden i horisonten, sol og måne på himmelen samtidig og breer på kryss og tvers-  krummet rundt bunnen av fjellene. Han fortalte om en utsikten som virket “uendelig” i grått, mørkeblått og hvitt.

Han får ta den mer detaljerte utgaven av turen om et par dager. Han skal bare sove litt først…. Jeg og småjentene koser oss videre på ferie, og gleder oss til at Cato er tilbake i full fart! Kjenner vi han rett, tar ikke det så lang tid:)